| litt om cognacens historie |
|
Det var helt i begynnelsen av vår tidsregning at en romersk kommandant ved navn Conos tok med seg noen vinstokker fra Italia ut til rikets yttergrense.Han plantet dem i noe som for ham minnet om de slakke åsene utenfor Rom, et område som hadde fått navnet Campanias på grunn av jordens rike kalkinnhold. Det var muligens den godeste Conos som grunnla og ga navn til byen Cognac ved Charente-elvens bredder. Stedet han plantet de første vinstokkene ble forfransket til Champagne, et navn som den dag i dag forvirrer nytere av lukseriøse franske drikkevarer verden over.
Heldig med været I det grønne, duvende Charente er det meste perfekt. Solen skinner gjerne dempet gjennom et slør av dis og akkurat ofte nok. Charente-elven smyger seg sakte gjennom landskapet. I jorden er blandingen av kalk, sand og andre mineraler passe balansert. Nærheten til havet gir jevnt med både ruskende vind og friskt regn. Gjennomsnittstemperaturen er 13,5 grader og i skogen vokser den perfekte Limousineika. Alt helt optimalt, samstemt og avmålt for ett formål alene: å lage cognac. Tilsvarende miljø, klima og sjenerøse betingelser eksisterer ikke noe annet sted i verden. Salt og vin Det var distriktets fantastiske salt som lokket de første norske handelsmennene til Charente på den franske vestkysten tusen år senere. Et helt nødvendig konserveringsmiddel for datidens voksende fiskehandel. Etter hvert ble det også vanlig å ta med regionens gode viner hjem. Fra Snorres kongesagaer vet vi at Kong Sverre allerede i 1184 forbanner handelsfolk som innfører drukkenskapen i Bergen, datidens viktigste utskipningssted for fisk og tømmer. Nordmenn var vant til noe svakere øl og mjød. Spesielt hard er tonen ovenfor tyskere og nederlendere som allerede da hadde en dominerende posisjon i europeisk handel. Brendjiwein Etter den spanske krigsflåtens totale forlis i 1588, tok nederlenderne over mye av handelen, spesielt begeistret var deres hjemmemarked for den søte hvite Charente-vinen. Dessverre utviklet vinen seg ofte til et udrikkelig, surt skvip på veien fra Biscayabukten og opp til Nederland. En oppfinnsom handelsmann destillerte derfor vinen ved ankomst og oppdaget til sin forbauselse at han plutselig satt inne med et ypperlig ”Brendjiwein.” Et produkt som ikke bare hadde ubegrenset holdbarhet og kunne blandes ned med vann, men også smakte brukbart. Oppdagelsen økte livskvaliteten for sjøfolk betraktelig. Ved å tilsette drikkevannet druesprit slapp alle seilende heretter å drikke vann som hadde råtnet på skipstønnene, et stort og vedvarende problem på alle turer med en viss varighet. Når oppdagelsen først var gjort tok det ikke lang tid før en kaptein kjapt regnet seg frem til at det var lønnsomt å destillere vinen før den ble skipet nordover. Det var derfor nederlendere som like ved La Rochelle satte opp verdens første, men enda ikke helt ferdig utviklede, ”alambic charente.” Navnet til apparatene cognac brennes på den dag i dag. De ble da som nå lagd av skandinavisk kobber. At naturen nettopp her hadde skapt en unik biotop for produksjon av verdens antagelig ypperste brennevin, hadde verken nederlendere eller franskmenn forløpig noen anelse om. I de første årene bar druespriten navnet brendjiwein - derav brandy - men på begynnelsen av 1600 tallet ble det stadig oftere omtalt som EEau de Vie de Charente. Lykkens slump 1600 tallet var en turbulent tid i Europa. Blodige kriger, dødelige epidemier og revolusjoner herjet og det var ikke alltid like lett å opprettholde kontinuerlige handelsforbindelser. Det hendte derfor at eikefat med Eau de Vie ble stående lenge på havnen i La Rochelle. Ved en tilfeldighet ble det en vakker dag tappet en dram fra et av disse fatene. Den lykkelige åpneren oppdaget lett måpende og til stor undring at den middelmådige spriten som tidligere var fylt på fatet hadde utviklet seg til et velluktende, gyllent og smaksrikt brennevin. Der på bryggen i La Rochelle, tidlig en solskinsdag krydret med en frisk atlanterhavsbris fra vest, drakk han kanskje tidenes første dråper cognac. Innflytelse fra vest La Rochelle var Hugenottenes - de franske protestantenes - siste skanse under religionskrigene som herjet Frankrike på 1500 tallet. Mange av de som overlevde de blodige utrenskningene, flyktet og slo seg ned i det protestantiske England. En del etterkommere vendte i årenes løp tilbake. At engelske lykkejegere med franske aner slo seg ned i Charente noen hundreår etterpå er derfor ingen tilfeldighet. Flere av de som kom fra England til Charente på 1700 tallet er den dag i dag blant de aller største navnene i Cognac. Jean Martell kom fra Jersey i 1715, James Delamain fra Dorset 1759, Richard Hennesy fra Irland 1765, Thomas Hine fra Dorset i 1782 og Antoine Otard fra Skottland i 1799, for å nevne opphavet til noen av dagens største og mest kjente merker. Et kanskje enda klarere utrykk for den engelske påvirkningen er noen av betegnelsene vi finner på cognacflaskene, VSOP står for Very Superior Old Pale, VS for Very Superior, XO for Extra Old. Gjennom hele cognacens historie har England dessuten vært et av de aller viktigste markedene. Vikingenes inntog Mot slutten av 1800 tallet gikk det en bølge av oppdagelsestrang gjennom Norge. Nordmenn gikk på ski over Grønland og til begge poler. Mange utvandret, de aller fleste til Amerika, men også noen til andre steder i verden, deriblant Frankrike. At mange endte opp i Charente skyldes delvis sterke handelsmessige bånd gjennom mange hundre år og delvis cognacprodusentenes behov for fremmedspråklige i jakten på nye eksportmarkeder. Av de over hundre vi vet befant seg Cognac, skulle særlig fire utmerke seg og prege cognacsproduksjonen i all ettertid. De fire var: Peter Anton Rustad, Sverre Braastad, Thomas Bache Gabrielsen og Jens Reidar Larsen. I løpet av få år etablerte disse fire seg som produsenter, giftet seg med lokale jenter og knyttet seg på den måten enda tettere til trakten og tradisjonen. Den dag i dag dominerer deres forskjellige merker det norske markedet. Ved siden av Norge er det bare England som har gjort seg like sterkt gjeldende for utviklingen av brennevinshandelen i Charente. Vekst og fall Samtidig som cognacen har blitt stadig bedre og mer sofistikert har nye markeder åpnet seg. På 1700 tallet gikk det meste over kanalen til England, hvor de var villige til å betale en høyere pris enn noe annet sted i verden. Mot slutten av århundret vokste den amerikanske etterspørselen seg stor og overtok for et ustabilt, tollbelagt og krigsherjet europeisk marked. I årene 1872 – 80 stanset produksjon så og si helt opp på grunn av en lus ved navn Phylloxera. Den kom fra USA og brukte bare åtte år på å knaske i seg de fleste vinstokkene i hele Europa. Knapt en drueklase var å oppdrive. I 1872 var det dyrkede arealet vindruer i Charente 280 000 hektar, i 1893 var det bare 40 000 igjen. Det skulle ta den lovende cognacproduksjonen 25 år å komme seg etter lusebesøket. Stadige kriger, brennevinsforbud og dårlige avlinger har imidlertid ikke klart å påføre Cognacprodusentene banesår, og etter hver lille knekk har de alltid kommet sterkere tilbake. |
Cognac
