De vi har konsentrert oss om i denne oversikten er:
Cabernet Souvignon Dette er kanskje den mest berømte – og etter hvert brukte – rødvinsdruen i verden. Fra sitt opprinnelige hjemmedistrikt i Bordeaux, er den spredt rundt om i alle verdens vinproduserende regioner. I Bordeaux blandes den nesten alltid med andre druer, men i den nye verden brukes den i stadig flere ”endrue” viner.
Det spesielle er at uansett hvor denne druen vokser makter den å lage vin som er svært karakteristisk og vanskelig å ta feil av. På tross av sin lett gjenkjennelige sjel og karakter, klarer få andre druer å utrykke de forskjellige ”terroir,” vinifikasjonsmetoder og årganger så tydelig som Cabernet Sauvignon. Den tåler og beriker seg dessuten svært godt på eikefat, gjerne over lang tid.
Cabernet Sauvignons eksplosive smaksinntrykk er såpass tydelig at selv om planten tvinges til å produsere maksimalt med druer i varme strøk, gjærer på ståltanker og tappes rett på flaske, har den et umiskjennelig slektskap til bedre viner fra Bordeaux.
Druen
Cabernet Sauvignon druen er liten, har tykt skall og store mengder steiner i forhold til fruktkjøtt. Fargen er klart og dypt blå. Den store prosentandelen steiner bidrar til det høye tannininnholdet som gjør Cabernet Sauvignon til en av de beste og sikreste viner å lagre. De tykke blå skallene bidrar til den dype rødfargen som ofte avslører Cabernet Sauvignon i blindtester. Stokkene er så levedyktige og velproduserende at de ofte podes på svake grunnstammer for å holde bladveksten i sjakk. Cabernet Souvignon blomstrer og modnes seint og er derfor ikke i bruk i kjøligere vindistrikter. Den robuste planten er dessuten som skapt til maskinell innhøsting, noe som ikke akkurat har bremset populariteten.
Vinen
Høyt tannininnhold og dyp farge i seg selv gjør ikke en god vin. I Bordeaux blandes den derfor tradisjonelt med de flatere og kjedligere Merlot og Cabernet Franc, en praksis som blir stadig vanligere også i resten av verden. Blandingsforholdet er gjerne ¾ Cabernet Sauvignon og ¼ Merlot/Cabernet Franc. I Italia blander de også ofte med Sangiovese og i nyere tid inngår Cabernet Souvignon som krydder i mange bedre Chiantiviner. I Austarlia har de lyktes godt med en blanding av sin Shirazdrue (Syrah).
Vin av Cabernet Sauvignon har en meget presis fruktig solbærsmak, men det er først og fremst dens evne til å hente ut komplekse aromaer fra jord, årgang og klima som gjør den så høyt skattet. Gjennom lang maserasjon – ofte på eik – og lang lagring på fat og flaske, utvikler den svært mørke vinen komplekse og subtile smaksnyanser mange år etter at den er tappet. Den har også en utrolig evne til å berike seg på eikefatene som bidrar med toner av vanilje til druens naturlige sjokoladepreg.
Hvor
Cabernet Sauvignon – og forskjellige mutasjoner og kloner - er i dag utbredt over hele verden. Unntakene er de aller kjøligste vindistriktene som: Nord-Frankrike, England, Luxembourg, Tyskland og sørlige strøk av Chile, Argentina og New Zealand.
I Chile og California har de så stort hell med druen at den er i ferd med å ta fullstendig over for lokale druevarianter. I Chile kan vinen bli syndig frodig og i California så kompleks at den etter år på flaske ofte kan måle seg med det ypperste av Bordauxviner.
I Russland, Bulgaria, Romania, Moldova og Ukraina lager de imponerende viner med respektive særtrekk fra hvert enkelt land. Spesielt Cabernet Sauvignonvinene fra Moldova og Romania er kjent for stor utvikling gjennom år på flaske.
I Sør-Afrika har man etter hvert plukket opp den tradisjonelle franske måten å gjøre det på, og blander stadig oftere med Merlot og Cabernet Franc. Blandingsvinene er imidlertid fortsatt ansett som litt underlegne de rene Cabernet Sauvignonske.
Chardonnay Navnet på denne druen er etter hvert så kjent at mange ikke er klar over at det er navnet på en grønn drue. I sitt hjemmedistrikt, Bourgogne i Frankrike, var Chardonnay lenge opphavet til de fineste hvite burgundere som Chablis, Montrachet, Meursault og Pouilly- Fuisse, og navnet stort sett bare kjent for lokale bønder. Dette endret seg dramatisk da man begynte å brande druenavnet ved å sette det på etikettene. I løpet av 1980 tallet ble druen spredd til hele verden og er i dag så populær at den omtrent aldri omtales under andre navn enn Chardonnay. Ved siden av Cabernet Sauvignon er denne druen antagelig den mest brukte og kjente i verden. Mye av populariteten skyldes at den er i stand til å slå rot og gi god avkastning i nesten hele den vinproduserende verden, den ferdige vinen blir imidlertid sjeldent bedre enn den klassiske fra Bourgogne.
Druen
Vinbønder elsker Chardonnay fordi de kan få stokkene til å produsere store mengder druer med relativt høy kvalitet og sukkerinnhold selv med høyt utbytte pr. plante. I nordlige strøk som for eksempel Champagne og Chablis, er det imidlertid et problem at Chardonnay blomstrer tidlig og av den grunn er eksponert for nattefrost om våren. Dens tynne skall gjør den dessuten svært utsatt for råteskader under regnfulle høstmåneder. I motsetning til Cabernet Sauvignon er innhøstingstidspunktet kritisk for Chardonnay da den lett mister viktige syrer under siste fase av modningen.
Det Australske vinforskningsinstituttet, som har analysert de fleste av verdens druer, hadde store problemer med å definere hvilke smaker som kom frem i Chardonnay. De identifiserte smakstoffer som man også finner i blant annet vanilje, tropiske frukter, tobakk, tomater, fersken, rosenblader og te.
Vinen
Chardonnay gir fast, fyldig og sterk vin med karaketristisk innslag av melon og eple. Fargen er gjerne dyp gylden. På tross av sine fyldige og mange smakstoner er det imidlertid Chardonnays evne til utrykke teknikk, lagring og ”terroir,” som gjør den så populær. Dens robusthet gjør at den med hell kan brukes i de fleste vinifikasjonsteknikker og allikevel utrykke ”terroiret” den kommer fra. I champagne og de fleste andre musserende viner inngår Chardonnay som en selvskreven ingrediens. På New Zealand har man med hell laget søte botrytiserte hvitviner.
Så kraftig og sjelfull er denne druen at den ofte tåler både gjæring og lagring på nye eikefat, noe som er relativt sjelden for hvitvin. Selv om den blandes med mindre fasjonable druesorter klarer Chardonnay å prege en flaske til det bedre uten å bli direkte fremtredende.
På grunn av druens høye sukkerinnhold blir vinen som oftest sterk og av den grunn litt søtlig, på den kalkrike jorden i Champagne blir den imidlertid svært smaksrik, fyldig og fast uten å virke søt.
Mange viner av chardonnay kan med hell lagres lenge etter at den er tappet, men tåler ikke like lang lagring som de beste Rieslinger og Semillioner.
Hvor
Chardonnay kom på moten i 80 årene, og har siden gått en seiersgang over hele verden uten sidestykke for nyplanting av en druesort. Hvis man ser bort fra de grønne druene som brukes i produksjonen av brandy, er Chardonnay i dag den suverent mest plantede og brukte grønne drue i verden.
Fordi gode viner av Chardonnay er helt avhengig av et høyt syreinnhold, er det vanskeligere å lykkes i varme strøk enn kjøligere. I land som Australia, Mexico og Sør-California må den derfor plukkes tidlig, uten at populariteten har avtatt av den grunn.
I Frankrike ble det dyrkede arealet med Chardonnay doblet mellom 1980 og 1993 til 25 000 hektar. En av hovedgrunnene til den eksplosive økningen var utvidelsen av vinmarkene i Champagne, hvor Chardonnay i dag utgjør en tredjedel av alle dyrkede sorter. Bedre teknikker for beskyttelse mot vårfrost har banet veien for den økte bruken både her og i områdene som utgjør Chablis, sannsynligvis det beste ”terroiret” for denne druen i verden.
I USA dyrkes den fra Washington og Long Island i nord til California, Texas og Lousiana i sør. I løpet av tre tiår har Chardonnay i statene gått fra en ganske anonym eksistens til å bli synonymt med hvitvin. Ikke minst har amerikanernes sans for fatlagret Chardonnay, hatt stor
betydning for bøkkerfaget.
Flere latinamerikanske land har funnet kjølige pletter å dyrke sin Chardonnay på. De beste vinene herfra kommer kanskje fra Casablancaregionen i Chile og Tupungato i Argentina, som begge klarer å kombinere høy kvalitet og drikkevennlighet.
I Australia har arealet med druen hatt en enda mer eksplosiv utvikling siden begynnelsen på 80 tallet. Fra 1980 til 1996 økte arealet fra 800 hektar til 12000, chardonnay er i dag helt uten konkurranse i utbredelse, selv om kvaliteten fra distrikt til distrikt varierer kraftig. I kjøligere deler av landet som Tasmania og Victoria gir Chardonnay viner med et sitron og fruktaktig preg, i innlandet kan vinen bli nesten sirupsaktig med et sterkt røykpreg. Vinene fra Australia har sjelden høy holdbarhet, og skal helst drikkes unge.
På den noe kjøligere øya New Zealand dyrker de Chardonnay med større hell og av bedre kvalitet, druen er landets desidert mest utbredte.
Selv om Chardonnay kan trives godt i varme omgivelser, kreves det desto mer dyktighet og avansert teknologi under vinifikasjonen. Mindre utviklede land som Libanon, Bulgaria, Romania, Albania, Algerie og Marokko blir derfor lett avslørt i sine spede forsøk på å lage viner som strekker seg over det middelmådiige. Fra land som Helles og Israel kommer det imidlertid stadig flere interessante Chardonnayer.
I Italia har man størst hell i regionene Friuli, Trentino, Piemonte og Toscana, og det dyrkede arealet Chardonnay er stadig voksende. Italienske Chardonnayer representerer de fleste vinifikasjonsteknikker og inngår stadig oftere i klassiske italienske viner.
Chardonnayer fra Sveits og Østerrike blir ofte fyldige og lagres gjerne på fat. Ambisiøse bønder lykkes også i å lage en slankere variant som kommer tett opp mot landets beste Rieslinger i stil og kvalitet. Østerrikerne bruker også druen stadig oftere i sine søte, klassiske Ausbruchviner.
I Tyskland var man lenge skeptisk til den franske druen og Chardonnay ble ikke tillatt plantet før i 1991. Omfanget er imidlertid begrenset og druen kan verken i utbredelse eller kvalitet konkurrere med Riesling.
I Spania dyrkes Chardonnay med stort hell i Katelonia hvor den inngår i deres musserende Cavaer som holder et stadig høyere internasjonalt nivå.
Pinot Noir
Denne druen er opphavet og grunnlaget for de fleste røde burgunderviner fra Bourgogne i Frankrike. Pinot Noir kan være lunefull og tildels krevende å dyrke. I motsetning til Cabernet Sauvignon er ikke Pinot Noir i nærheten like karakteristisk, og utrykker først og fremst ”terroiret” den vokser på. I Bourgogne hevdes hardnakket at druen dyrkes utelukkende for denne egenskapen alene. Den eneste gjennomgående egenskapen man finner hos Pinot Noir er en viss søt fruktighet. Til tross for at Pinot Noir er en drue for de ambisiøse, har den etter hvert blitt spredd til alle verdenshjørner. Det er imidlertid sjelden å finne den i varmere strøk og de beste vinene kommer utvilsomt fra kjøligere regioner, de aller beste fra hjemmedistriktet Bourgogne hvor de stort sett bruker den uten å blande vinen med andre druer. Mange mener at Pinot Noir er verdens beste vindrue når den kommer fra Côte d’Or, Bourgogne. I de fineste Champagner er druen en vital ingrediens og av den grunn høyt skattet.
Druen
Pinot Noir er en veldig gammel rase og har lett for å mutere og degenerere. Den er dessuten svært mottagelig for råte, meldugg og virus. Fordi den finnes i så mange muterte utgaver er det vanskelig å si noe generelt om Pinot Noir. Men den har en tendens til å blomstre tidlig og er derfor et lett offer for nattefrost. Ikke minst fordi den gir best resultater i kjøligere strøk. Aller best blir resultatet når stokkene får vokse i kalkholdig jord. Akkurat som den utrykker ”terroiret” presist, er den også svært følsom for klimatiske variabler og vinens karakter kan forandre seg dramatisk fra årgang til årgang. Det er av den grunn også vanskelig å vinifisere Pinot Noir, druen krever konstant overvåkning og justering tilpasset årenes vekslende vekstvilkår.
Pinot Noir har langt lavere konsentrasjon av tanniner og fargestoff enn for eksempel Cabernet Sauvignon og er derfor velegnet for lang, kald maserasjon, der druesaften får lang tid til å trekke farge og smak ut av skall og kjerner.
Vinen
Generelt sett gir Pinot Noir viner som er mest sjarmerende når de er unge. På grunn av sitt lave tannininnhold egner de seg ikke til lang lagring verken på fat eller flaske. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner, mange årganger fra Bourgogne er både tanninrike, dype i fargen og helt avhengig av lagring for å nå sitt smakspotensiale. På den andre siden kan vin fra det samme distriktet enkelte år ligne på mørke, syrlige roseviner som bør drikkes så fort som overhodet mulig.
Champagne er kanskje det distriktet utenom Bourgogne som verdsetter Pinot Noir høyest. Her presses druen ytterst varsomt fordi selv små mengder pigment lett klumper seg sammen med døde gjærceller under champagneprosessen og spolerer resultatet. Druens høye syreinnhold bidrar med substans og holdbarhet til champagne og musserende viner fra hele verden. Det brukes i dag mer Pinot Noir i Champagne enn til røde burgunderviner.
Hvor
Etter hvert som verdensmarkedet har blitt stadig mer kvalitetsbevisst de siste tiårene, har Pinot Noir som mange andre edle vindruer blitt stadig mer utbredt. Overalt hvor det finnes ambisiøse vinmakere med gane og teft, kan du være rimelig trygg på også å finne Pinot Noir. Unntaket er varme strøk der druen modnes for raskt og ukontrollert til å bli plukket når syreinnholdet er optimalt. Selv om den er utbredt er det ikke overalt den dyrkes med like stort hell. I Argentina og Chile hadde man for eksempel store ambisjoner og enkelte flyttet hele produksjonen sørover for å blidgjøre den temprementsfulle og vanskelige druen, uten å lykkes videre godt av den grunn.
De beste resultatene på det amerikanske kontinentet har man fått i nordlige, høytliggende deler av California og det kalde fuktige Oregon, ofte brukt som ingrediens i lokale hvite musserende viner.
I Øst-Europa er Pinot Noir utbredt under forskjellige synonymer og variasjoner av det lokale navnet for burgunder. I Krotia, Romania, Ungarn og Serbia blir rødvinen både fyldig, krydret og dyp. I Kosovo lager de en lysere og lettere variant. Druen dyrkes også med hell i Kirgisistan, Aserbajdsjan, Moldova, Georgia og det tidligere Tsjekkoslovakia.
I Tyskland – hvor den går under navnet Spätburgunder – er druen den fjerde mest plantede, og vinen går for å gi noen av landets ypperste rødviner.
I Nor-Italia, og da spesielt distriktet Lombardia, har de tradisjon for å bruke en relativt nøytral Pinot Noir i sine klassiske musserende viner.
Syrah Syrah kan på sitt beste gi rødviner som er edle og som må lagres i mange årtier. Den fineste av dem alle er kanskje den berømte franske Hermitage. Rasen har vært i bruk i Rhônedalen siden begynnelsen av vår tidsregning, og er spesielt populær for sin motstandsdyktighet i forhold til sykdommer, råte og fukt. Den blomstrer sent og modnes raskt. Syrahs kvalitet er veldig avhengig av at utbyttet pr. plante holdes i sjakk, stokkene er frodige og druene mister lett den nødvendige syre og aroma for å lage den komplekse og tette kvaliteten markedet etterspør. Det samme skjer hvis druene får henge for lenge om høsten.
På grunn av sin høye alder har Syrah lett for å mutere og degenerere, det finnes av den grunn mange varianter og ikke alle er like godt egnet. Det er derfor med stor omhu og lang erfaring en bonde velger seg stiklinger til nyplanting. Det kan ta flere år før stokken begynner å bære frukter, og da er det litt bittert å ha dyrket vfrem en mindreverdig mutasjon.
Druene
I Rhônedalen skilles det gjerne mellom Petite Syrah og Grosse Syrah. Bøndene er av den oppfatning at den lille, tykkskallede druen er langt å fortrekke på grunn av sitt høye innhold av tannin og fenoler. Faktisk kan en Syrah drue på sitt beste inneholde 40% mer fenoler enn den nesten like mørke og kraftige druen Carignan. Dette gjør Syrah til en svært holdbar og robust vindrue, som kan berike seg på eikefat i lang tid. Så robust og sjelfull er den at det ofte brukes nye eikefat, og det med stort hell.
Syrah trenger et relativt varmt klima for å modnes riktig. Druer som ikke når optimal modning gir en tarvelig, sur vin med en smak som kan gå opp mot brent gummi. En vin selv ikke lang lagring på flaske klarer å ta knekken på.
Vinen
Vin av Syrah har gjerne lang levetid. Av de franske endrue vinene er det bare noen bleke, enkle viner som kan drikkes i løpet av de fem første årene etter tapping. Lenger sør i frankrike blir det stadig vanligere å blande med Cabernet Sauvignon. Syrah er også etter hvert anerkjent for å gi kropp, struktur og holdbarhet til den mye dyrkede Grenache druen.
Det landet som dyrker mest Syrah er Australia, her kalles druen imidlertid Shiraz og er opphavet til alt fra tunge, grasiøse viner som trenger både lagring på fat og flaske, til billige, brunaktige bordviner. Det er fra Australia skikken med å blande den med Cabernet Sauvignon har kommet. I det varme Australia får imidlertid vinen en helt annen karakter enn den litt skarpe, pepperaktige kryddersmaken som ofte kjennetegner Syrah-vinene fra Rhône. De blir mykere, søtere, modnere med et umiskjennelig sjokoladepreg. Det samme kan også sies om Shirazvin fra Sør-Afrika.
Hvor
Siden Syrah er avhengig av et varmt klima for å modnes skikkelig, begrenses utbredelsen mer eller mindre av seg selv. Litt overraskende er det derfor at de i Sveits lager en ypperlig vin av druen. Også i Italia, nærmere bestemt Toscana, har en viss historie, men vinene blir sjelden svært gode. I California har man omsider innsett at den lokale Petit Sirah ikke har noe med den franske druen å gjøre, og har de siste ti-femten årene eksperimentert med Syrah, og det med stadig bedre resultat.
I Argentina produserer de en del syrahvin med vekslende hell, her kalles druen Balsamina, slett ikke noe dårlig synonym for den holdbare og luktsterke druen.
Tempranillo Denne druen går for å være Spanias Cabernet Sauvignon. Tempranillo brukes i en rekke av de mest respekterte spanske rødviner, ikke minst er den viktig for landets prestisjetunge Riojaviner. ”Temprano” betyr tidlig på spansk, og det er ikke usannsynlig at druen har fått navnet fordi den er kjent for å modne tidlig, selv i kjølige strøk, noe som har gjort Tempranillo til den fortrukne drue i Spanias forskjellige fjellregioner. Selv i den korte vekstsesongen og de tøffe klimatiske forholdene i de høytliggende områdene av Rioja, Rioja Alta og Rioja Alvesa, klarer Tempranillo å modnes tilstrekkelig. I disse distriktene står druen for nesten tre fjerdedeler av alle plantede druer.
Druen
En av grunnene til at Tempranillo sammenlignes med Cabernet Sauvignon er at den ligner av utseende og konsistens. Den er liten, tykk i skallet og har en stor prosentandel kjerner i forhold til fruktkjøtt. Tradisjonelt har druen vokst på store stokker med mye rom i mellom, i senere år har spanjolene imidlertid gått over til moderne oppbinding og frisering av plantene, på grunn av det kjølige klimaet tåler imidlertid stokkene å ha mer løv enn de som vokser nærmere havet, løvet beskytter også druene mot den sterke høyfjellsola slik at de ikke blir brent.
Når druen vokser i kjølig fjelljord utvikler den bemerkelsesverdig lite syre, men desto mer tannin. Den er ikke videre karakteristisk på smak, ofte nøytral og gjenspeiler i liten grad ”terroiret.”
Tempranillo er uten sidestykke Spanias viktigste blå drue og den går under en rekke andre navn, blant andre: Tinto Madrid, Tinto Fino, Tinto de la Rioja, Tinto del Pais og Tinta del Toro.
Vinen
På grunn av sitt høye tannininnhold kan en vin av Tempranillo leve lenge og utvikle seg i mange tiår på flaske. I Spania blandes den ofte med saftigere og mer parfymerte typer og gir ikke sjeldent kropp og substans til Garnacha og Carignan (Mazuelo på Spansk.) I Katelonia brukes den mye til å gi den lokale Monastrell tyngde, farge og ryggrad. Som Cabernet Sauvignon gir Tempranillo dyprøde viner med lang levetid som beriker seg godt på eikefat, ja selv nye eikefat har en tendens til å bidra med runde toner til den kraftige men ikke så alkoholsterke vinen.
Det finnes de som sier at endrueviner av Tempranillo smaker umiskjennelig jordbær, andre mener standhaftig at den smaker krydder og lær. Sannheten er vel egentlig heller at den relativt nøytrale smaken lett lar seg forme av eikefatene som vinen gjerne lagres på i Spania.
I Portugal inngår en viss andel Tempranillo i produksjonen av portvin, da som oftest under navnet Tinta Roriz.
Hvor
I dag vokser druen i de fleste Spanske vinregionene. På midten av 90 tallet utgjorde det samlede dyrkede arealet mer enn 33 000 hektar.
Tempranillo er også en av de få spanske druene portugiserne har lagt sin elsk på. Og det plantes stadig mer. I Portugal bruker de den i sine ypperlige bordviner og ikke minst i distriktet Ferreiras berømte Barca Velha-vin.
I Argentina går druen navnet Tempranilla, og gir en lett rødvin som ofte drikkes ung. I Argentina er imidlertid produksjonen dalende til fordel for den mer etterspurte Cabernet Sauvignon.
I California er Tempranillo kjent under navnet Valdepenas og går for å være kjedlig, syrefattig og umoderne. Dette er imidlertid i ferd med og snu, og etterspørselen etter Tempranillostiklinger er stigende både fra Australia og USA.
Sangiovese Denne blå druen er uten sidestykke den mest brukte og plantede i Italia. På slutten av 90 tallet fantes det mer enn 100 000 hektar med Sangiovesemarker, noe som utgjør bortimot 10% av det totale arealet. Mye av grunnen er at Druen egner seg godt i de fleste typer jord og under de sterkt varierende klimatiske forhold som hersker i Italia. Best resultat oppnåes imidlertid når stokkene får vokse i kalkrik jord. Sangiovese får da den elegante og kraftige aromaen italienerne setter så stor pris på.
Sangiovese er en gammel, ærverdig drue som har vært dyrket og brukt i Italia i tusenvis av år. På grunn av sin høye alder finnes det mange mutasjoner. Noen av disse er kjent under navn som: Brunello, Prugnolo Gentile og Morellino. Druen dyrkes med like stort hell ved sjøen i Campania, høyden i Toscana og helt nord i Valpolicella.
Druen
Det kanskje mest karakteristiske med Sangiovese – og alle mutasjonene – er den langsomme og sene modningen. Dette gjør at druen varierer kraftig fra årgang til årgang. I varme år kan vinen fra Sangiovese bli alkoholsterk, kraftig, tanninholdig og tåle svært lang lagring på både flaske og fat. I kjøligere år derimot kan vinen bli svært lys, syreholdig og få et preg av uønsket garvestoff som gjør den hard. Den kan dessuten være vanskelig å lagre da den relativt raskt mister pigmentet og blir brunlig og utiltalende.
Sangiovese har relativt tynt skall som gjør den svært utsatt for råte. Ikke akkurat en fordel for en drue som ofte trenger tid til langt ut i oktober for å bli moden.
I Italia deler man gjerne Sangiovese og de forskjellige mutasjonene i to grupper: Sangiovese Grosso og Sangisovese Piccolo, det er den førstnevnte og store varianten som regnes som den overlegne.
Vinen
Endrue viner av Sangiovese har en tendens til å bli vel syreholdige, lyse og harde av tannin. Det er derfor vanlig å blande med andre, mykere, fargesterke og søtere lokale varianter som for eksempel: Canaiolo, Mammolo og Colorino. I de siste årene har det også blitt stadig vanligere å bruke Cabernet Souvignon, særlig i Toscana. Cabernet Sovignon tilfører fyrrig fruktighet og farge til den karaktersterke Sangiovese og inngår i dag en rekke av de beste Chiantivinene.
Den kanskje mest kjente endruevinen laget av Sangiovese er Brunello di Montalcino, der druen er den eneste som det er lov til å bruke.
I Romagna har de sin egen variant; Sangiovese di Romagna, som gjerne kjennetegnes ved at den er lys, lett, allsidig og drikkes ung.
Det er stadig en utfordring for Italieneren hvordan de skal få mer fylde ut av Sangiovesen sin. En velkjent og mye brukt metode er å lagre vinen på små eikefat, noe som gir overraskende bra resultatet. Det forskes også mye på forskjellige blandinger og mutasjoner.
Hvor
I dag er Sangiovese utbredt i hele Italia, men de beste vinene kommer fortsatt fra Toscana. Det lages imidlertid stadig bedre vin også i Romagna hvor de historisk sett har vært mer opptatt av kvantitet enn kvalitet. Også lenger syd i Italia dyrkes det stadig mer.
Som pasta og pizza har Sangiovese fulgt italienske emigranter til den nye verden, og i både Sør og Nord-Amerika vokser det i dag Sangiovese. Spesielt utbredt er druen i Argentina, og da aller mest i distriktet Mendoza. Vinen herfra er imidlertid ikke alltid like lett å gjenkjenne som Sangiovese.
I California fikk den plutselige annerkjennelsen av ”supertoscanaer” på slutten av 1970 tallet mange bønder til å starte planting av den italienske stoltheten. Kvaliteten er foreløpig ganske ujevn, men det er godt håp om at den vil stige etter hvert som stokkene blir eldre.
Også enkelte steder i staten Whasington forsøker de seg, uten at resultatet så langt har vært noe å hoppe i taket over.
Riesling Hvis man skal bedømme en drue ut fra hvor lenge vinen av den kan leve, og hvordan den kan utrykk respektive ”terroir” uten å miste sitt særpreg, er Riesling verdens klart beste grønne drue. Dessverre lider Riesling under dagens mote. Ikke blir den særlig alkoholsterk og ikke tåler den lagring på eiekfat spesielt godt. Dessuten er tyskernes forkjærlighet for høye konsentrasjoner av restsukker på kollisjonskurs med resten av verdens smak, og mange har gitt opp rieslingvin av den grunn. I de siste årene har imidlertid tyskerne gradvis og metodisk begynt å redusere restsukkermengden og Riesling er igjen på offensiven.
Få andre druearter er så motstandsdyktig mot kulde og frost som Riesling. Veden er hard og kompakt og vinterbeskjæringen av stokkene starter tidligere i Tyskland enn noe annet sted i Europa, til tross for sin nordlige beliggenhet.
Druen
Rieslingstokkene er lett å kjenne igjen med sine små, tette, grønne klaser og robuste ved.
Den store fordelen med Riesling er at den skyter knopper svært sent. Den kan derfor dyrkes lenger nord enn de fleste andre druer. Den modnes imidlertid sakte og er gjerne ikke moden før langt uti oktober. Artens naturlige evne til å produsere søte druer med mye syre, gjør vinen sjeldent lagringsvennlig.
Tette, små drueklaser gjør Riesling til spesielt godt mottagelig for soppen botrytis. Kombinert med det høye syreinnholdet fører dette de tyske botrytiserte vinene helt opp i verdenstoppen, langt forbi for eksempel Sauternes laget på Semillion, vil mange hevde.
En av forutsetningene for å lykkes med Riesling er at den får modnes sakte og ferdig. I enkelte distrikter i Tyskland, hvor man ønsker særlig sødme, plukkes den først i begynnelsen av november, og da fortsatt med syren inntakt som en naturlig og god motvekt. Riesling som modnes for raskt i varmere strøk, oppnår aldri den samme kompleksiteten som i kjøligere distrikter, og blir generelt karakterisert som kjedlige.
Vinen
På begynnelsen av 1900 tallet var tyske Rieslingviner like etterspurte og verdsatte som de beste røde bourdauxvinene. På grunn av den uslåelige kombinasjonen av mye sukker og høyt syreinnhold kan vinen utvikle seg nærmest i det uendelig på flaske, til tross for mye restsukker og relativ lav alkoholstyrke. Dessverre viste ikke tyskerne sin begrensing og pøste på 1960 og 70 tallet ut en rekke simple, søte varianter på markedet, noe som kanskje har ødelagt ryet for all fremtid. For kjennere vil imidlertid navnet Riesling være knyttet til store – kanskje de største – søte hvite viner som; Eiswein, Beerenauslese og Trockenbeerauslese.
Uansett hvor i verden man lager Rieslingvin får den et skarpt, aromatisk preg. I tilegg til sin karakteristiske lukt og smak, tar den kraftig opp i seg ”terroiret” hvor den vokser. Alt fra honning og blomster til stål og skifer, er ord man bruker for å beskrive aromaen. Grunnen til de rike og karakteristiske aromaene er den høye konsentrasjonen av monoterpener (smakskomponenter.) I forhold til Sør og Mellom-Europas Welscrielsing – som ikke har noe annet enn navnet til felles med den edle tyske druen – kan ekte Riesling ha hele 50 ganger så stor konsentrasjon av smaksstoff.
Hvor
Mange Rieslingelskere er av den oppfatning at de beste vinene kommer fra Moselelvens steile bredder. Dette fordi så nordlige beplantniger nødvendigvis er nødt til å bli en ytterst vanskelig balansegang, ofte basert på bitte små marginer. Ved Moselelven består disse marginene i at helningen på elvebredden er tett opp mot 30 grader, og druene klarer derfor å nyttiggjøre seg reflektert sollys fra vannet. På grunn av de samme små marginene vender også alle de beste vinmarkene i distriktet seg mot syd. I tilegg gir den skiferholdige jorden en lang og sen modning, noe som resulterer i en alkoholsvak vin – ofte helt nede i 8% - med karakteristisk blomster og skiferaroma, og en fantastisk struktur og substans.
Også i Reinhessen, Mittelhaardt, Pfalz, Württemberg og Rheingau gir Riesling gode resultater. I Spätlese Trocken lager de en tørr, krydderpreget og elegant variant som avviker sterkt fra verdensmarkedets gjengse oppfatningen av hva Rieslingvin er.
I Frankrike er det bare området Alsace som har lov til å dyrke Riesling. Her har de tradisjon for å lage ganske sterke, tørre viner som mange mener er blant distriktets aller beste.
Også Østerrike lager lukseriøse og elegante tørre utgaver som med sin konsentrerte smakskraft får stadig større innpass på et kresent marked.
Det dyrkes også Riesling i Øst-Europa, men her er gjerne klimaet for varmt, og vinene blir ofte flate og kjedlige. I Italia lykkes man etter hvert med å lage en del aromatisk delikate viner i fjellregonene i nord.
I den nye verden er det først og fremst Australia som i en viss utstrekning dyrker Riesling, men også på New Zealand er det en del bønder som prøver seg.
I USA lider druen av at markedet utelukkende etterspør Chardonnay, det er imidlertid en gryende interesse for Riesling fra New-York, som blant annet lager den kommersielle suksessen Ice Wine av den tyske druen. Også i høyere strøk av California lykkes man godt, uten at salget gjenspeiler det på noen måte.
Sauvignon Blanc Dette er druen som er opphavet til den i dag langt mer kjente rødvinsdruen Cabernet Sauvignon. En DNA analyse gjort på slutten av 1990 tallet slår fast en naturlig krysning skjedde et eller annet sted på vinmarkene i Bourdaux en gang på midten av 1700 tallet.
Sauvignon Blanc brukes i en rekke av de mest populære tørre vinene, ofte i blanding med Semillon, og bidrar med snert og dybde. Akkurat som Cabernet Sauvignon har den en karakteristisk krydder aroma, som er lett å kjenne igjen uansett hvilket ”terroir” den måtte vokse i. Lyriske vinkjennere har beskrevet aromaen som blant annet: nyslått gress, urter, moskus, hann katt, umoden stikkelsbær og brennesle. Hva hver enkelt assosierer den med, er vel personlig, men at den er karakteristisk er det liten tvil om. Selv vinstokker i mørk, næringsrik jord som tvinges til å gi stort utbytte, klarer ikke å riste av seg den karakteristiske smaken.
Historisk sett har druen gitt best vin når den får vokse ”hjemme” i Loiredalen. Men på 1980 tallet skjedde det noe spesielt, franskmennene plukket opp nyutviklede metoder fra California, New-Zealand og Australia. I den nye verden hadde de hatt stor suksess med å plukke druene på forskjellig tidspunkt og modningsgrad, gjæret og lagret på eikefat, for å få frem et rikere spekter av aromaer og mer tyngde.
Når druen omtales på etiketter er det som regel bare med ”Sauvignon.”
Druen
Sauvignon Blancs stokker er svært levedyktige og vokser seg fort for store og produktive. Resultatet er gjerne at druene ikke blir modne og at smaken blir ramm og svært krydderaktig. Det er derfor vanlig å velge ut relativt spinkle grunnstammer og være svært påpasselig med frisering av løvet.
Sauvignon skyter knopper sent, men blomstrer tidlig. Dette gjør at stokkene ikke er så utsatt for vårfrost, men allikevel klarer å nyttiggjøre seg en lang vekstsesong, noe som er helt nødvendig for at druen skal bli moden. I varme strøk, hvor den modner for raskt, har den en tendens til å bli ”oljete” i smak og konsistens og av den grunn mindre tiltalende.
På grunn av sine tykke skall er ikke Sauvignon spesielt mottagelig for botrytissoppen, men den brukes allikevel flittig i søte viner fra Sauternes i blandinger.
De aller beste resultatene mener mange at bøndene i Loire oppnår på sine kalkrike jorder. I dag er Sauvignon Blanc den fjerde mest plantede drue og stjeler stadig land fra druen Semillion.
Vinen
I Loire drikker de gjerne sine fatlagrede Sauvignon Blancviner avkjølt og unge. Som endruevin er Sauvignon Blanc som oftest tørr, elegant og ytterst aromatisk. Stadig flere bruker den karaktersterke vinen til å gi kropp, bitt og nerve til flatere druesorter, ikke minst til den tidligere så populære og mye dyrkede Semillion.
Selv om eikefatslagret Sauvignon Blanc trenger noen år i flaske for å ”sette” seg, skal også de nesten uten unntak drikkes unge. De har ikke den nødvendige syren til å tåle et langt liv på flaske. De fineste vinene fra Loire og Bordaux kan holde seg i opp mot ti-femten år, men de utvikler seg neppe.
Den nye verdens metode med å plukke druer i forskjellige modningsfaser har vist seg å gi spennende og nye aromanyanser, samt enda større smakskonsentrasjon og variasjon. Ikke minst tåler disse vinene lagring på eikefat godt og kan berike seg relativt lenge til hvitvin å være.
Fra områder hvor de ikke bruker eikefat, kan vin av druen bli både livlige, rene og forfriskende, og de smaker alltid umiskjennelig Sauvignon Blanc, kanskje enda når de ikke maskeres med eik.
Hvor
I Frankriker er de største beplantningene konsentrert til Loire, men den finnes også i distriktene Chablis, Bordaux, Midi og Anjou. I resten av landet har de ikke hatt like stor suksess med druen.
På den andre siden av Alpene, nærmere bestemt Italienske Friuli, lager de derimot en ypperlig vin med basis i Sauvignon Blanc.
I Slovenia lykkes de stadig bedre og produksjonen virker lovende, men har enda ikke slått ut i full blomst. Enda lenger øst lages det en tyngre og søtere vin enn det som er vanlig i Italia og Frankrike, en vin som ikke har det samme elegante aromatiske preget.
New Zealand er kanskje det landet som har hatt størst økonomisk suksess med sin produksjon. Det var Sauvignon Blanc som plasserte øya på verdens vinkart med en sterkt aromatisk, fruktig og perlende vin. Denne stilen er etter hvert plukket opp og brukt med hell i Chile og i enkelte kjøligere deler av Nord-Amerika. I California har de siste årene klart å overkomme utfordringene med å begrense stokkenes voldsomme vekst og produserer stadig bedre vin fra druen. Også i Texas og Washington har de en viss suksess.
Sør-Afrika har lang tradisjon og stor økonomisk suksess med Sauvignon Blanc og lager lette, elegante og tørre viner som har gått rett i hjertet på verdensmarkedet.
|
|
Verdens viktigste vinland
Noen av de viktigste druene:
|
God vin inneholder mange komponenter som trenger tid, modning og luft for gli sammen til et større og bedre "hele."Det var Louis Pasteur som på oppdrag av Napoleon III i 1863 oppdaget oksygenets innvirkning på vin. Han avdekket blant annet at mye oksygen ga eddiksyrebakteriene gode livsvilkår og at begrensete mengder innvirket positivt på modningen etappevis over tid. Ved å forsegle reagensrør med varierende mengde vin og luft så han raskt at mye luft skapte like mye bunnfall og fargeforandring på kort tid som lite luft over lang tid. Oksygenets rolle var oppdaget. Sammen med vinens kjemiske sammensetning og tidsfaktoren, er mengden luft derfor helt avgjørende for hvordan vinen eldes.
|
|
les mer >>
|
|
Gleden av å drikke vin bør begynne med lukten av glasset du har i hånda. Å smake seg fram til distrikt, drue og årgang kommer lenger ned på listen, og er i det store og hele et spørsmål om erfaring og tilgang. Det å lære seg å få mest mulig ut av hver enkelt dråpe kan du imidlertid begynne med straks. Kunsten er å bruke nesa, vinsmakerens viktigste instrument. |
|
les mer >>
|
|
