| Chardonnay |
|
Navnet på denne druen er etter hvert så kjent at mange ikke er
klar over at det er navnet på en grønn drue. I sitt hjemmedistrikt,
Bourgogne i Frankrike, var Chardonnay lenge opphavet til de fineste
hvite burgundere som Chablis, Montrachet, Meursault og Pouilly- Fuisse,
og navnet stort sett bare kjent for lokale bønder.
Dette endret seg dramatisk da man begynte å brande druenavnet ved å sette det på etikettene. I løpet av 1980 tallet ble druen spredd til hele verden og er i dag så populær at den omtrent aldri omtales under andre navn enn Chardonnay. Ved siden av Cabernet Sauvignon er denne druen antagelig den mest brukte og kjente i verden. Mye av populariteten skyldes at den er i stand til å slå rot og gi god avkastning i nesten hele den vinproduserende verden, den ferdige vinen blir imidlertid sjeldent bedre enn den klassiske fra Bourgogne. Druen Vinbønder elsker Chardonnay fordi de kan få stokkene til å produsere store mengder druer med relativt høy kvalitet og sukkerinnhold selv med høyt utbytte pr. plante. I nordlige strøk som for eksempel Champagne og Chablis, er det imidlertid et problem at Chardonnay blomstrer tidlig og av den grunn er eksponert for nattefrost om våren. Dens tynne skall gjør den dessuten svært utsatt for råteskader under regnfulle høstmåneder. I motsetning til Cabernet Sauvignon er innhøstingstidspunktet kritisk for Chardonnay da den lett mister viktige syrer under siste fase av modningen. Det Australske vinforskningsinstituttet, som har analysert de fleste av verdens druer, hadde store problemer med å definere hvilke smaker som kom frem i Chardonnay. De identifiserte smakstoffer som man også finner i blant annet vanilje, tropiske frukter, tobakk, tomater, fersken, rosenblader og te. Vinen Chardonnay gir fast, fyldig og sterk vin med karaketristisk innslag av melon og eple. Fargen er gjerne dyp gylden. På tross av sine fyldige og mange smakstoner er det imidlertid Chardonnays evne til utrykke teknikk, lagring og ”terroir,” som gjør den så populær. Dens robusthet gjør at den med hell kan brukes i de fleste vinifikasjonsteknikker og allikevel utrykke ”terroiret” den kommer fra. I champagne og de fleste andre musserende viner inngår Chardonnay som en selvskreven ingrediens. På New Zealand har man med hell laget søte botrytiserte hvitviner. Så kraftig og sjelfull er denne druen at den ofte tåler både gjæring og lagring på nye eikefat, noe som er relativt sjelden for hvitvin. Selv om den blandes med mindre fasjonable druesorter klarer Chardonnay å prege en flaske til det bedre uten å bli direkte fremtredende. På grunn av druens høye sukkerinnhold blir vinen som oftest sterk og av den grunn litt søtlig, på den kalkrike jorden i Champagne blir den imidlertid svært smaksrik, fyldig og fast uten å virke søt. Mange viner av chardonnay kan med hell lagres lenge etter at den er tappet, men tåler ikke like lang lagring som de beste Rieslinger og Semillioner. Hvor Chardonnay kom på moten i 80 årene, og har siden gått en seiersgang over hele verden uten sidestykke for nyplanting av en druesort. Hvis man ser bort fra de grønne druene som brukes i produksjonen av brandy, er Chardonnay i dag den suverent mest plantede og brukte grønne drue i verden. Fordi gode viner av Chardonnay er helt avhengig av et høyt syreinnhold, er det vanskeligere å lykkes i varme strøk enn kjøligere. I land som Australia, Mexico og Sør-California må den derfor plukkes tidlig, uten at populariteten har avtatt av den grunn. I Frankrike ble det dyrkede arealet med Chardonnay doblet mellom 1980 og 1993 til 25 000 hektar. En av hovedgrunnene til den eksplosive økningen var utvidelsen av vinmarkene i Champagne, hvor Chardonnay i dag utgjør en tredjedel av alle dyrkede sorter. Bedre teknikker for beskyttelse mot vårfrost har banet veien for den økte bruken både her og i områdene som utgjør Chablis, sannsynligvis det beste ”terroiret” for denne druen i verden. I USA dyrkes den fra Washington og Long Island i nord til California, Texas og Lousiana i sør. I løpet av tre tiår har Chardonnay i statene gått fra en ganske anonym eksistens til å bli synonymt med hvitvin. Ikke minst har amerikanernes sans for fatlagret Chardonnay, hatt stor betydning for bøkkerfaget. Flere latinamerikanske land har funnet kjølige pletter å dyrke sin Chardonnay på. De beste vinene herfra kommer kanskje fra Casablancaregionen i Chile og Tupungato i Argentina, som begge klarer å kombinere høy kvalitet og drikkevennlighet. I Australia har arealet med druen hatt en enda mer eksplosiv utvikling siden begynnelsen på 80 tallet. Fra 1980 til 1996 økte arealet fra 800 hektar til 12000, chardonnay er i dag helt uten konkurranse i utbredelse, selv om kvaliteten fra distrikt til distrikt varierer kraftig. I kjøligere deler av landet som Tasmania og Victoria gir Chardonnay viner med et sitron og fruktaktig preg, i innlandet kan vinen bli nesten sirupsaktig med et sterkt røykpreg. Vinene fra Australia har sjelden høy holdbarhet, og skal helst drikkes unge. På den noe kjøligere øya New Zealand dyrker de Chardonnay med større hell og av bedre kvalitet, druen er landets desidert mest utbredte. Selv om Chardonnay kan trives godt i varme omgivelser, kreves det desto mer dyktighet og avansert teknologi under vinifikasjonen. Mindre utviklede land som Libanon, Bulgaria, Romania, Albania, Algerie og Marokko blir derfor lett avslørt i sine spede forsøk på å lage viner som strekker seg over det middelmådiige. Fra land som Helles og Israel kommer det imidlertid stadig flere interessante Chardonnayer. I Italia har man størst hell i regionene Friuli, Trentino, Piemonte og Toscana, og det dyrkede arealet Chardonnay er stadig voksende. Italienske Chardonnayer representerer de fleste vinifikasjonsteknikker og inngår stadig oftere i klassiske italienske viner. Chardonnayer fra Sveits og Østerrike blir ofte fyldige og lagres gjerne på fat. Ambisiøse bønder lykkes også i å lage en slankere variant som kommer tett opp mot landets beste Rieslinger i stil og kvalitet. Østerrikerne bruker også druen stadig oftere i sine søte, klassiske Ausbruchviner. I Tyskland var man lenge skeptisk til den franske druen og Chardonnay ble ikke tillatt plantet før i 1991. Omfanget er imidlertid begrenset og druen kan verken i utbredelse eller kvalitet konkurrere med Riesling. I Spania dyrkes Chardonnay med stort hell i Katelonia hvor den inngår i deres musserende Cavaer som holder et stadig høyere internasjonalt nivå. |
